Da de underjordiske flyttet fra Åsbakken

Det var ei kald og måneklar februarnatt. Austavinden reiv og sleit i det gamle huset på Åsbakken, så det var fare for at taket skulle blåse bort. Mannen var på Lofotfisket, og kona, som var aleine hjemme i lag med et reivban (baby), var livredd. Mange rare lyder hørtes i huset, men verst var den lyden som kom fra kjelleren. Det hørtes ut som det tassa og trødde, så det var ikke fred til å få sove.

     Ved sida av seg hadde hun ungen, som sov i vugga. Rett som det var åpna kjellerluka seg så sakte at vugga som sto på luka, kom glidende bort til senga.

     Kona greip barnet, som våkna og illskreik. Hun ble liggende helt stille og holdt på barnet under teppet. Opp fra kjelleren kom en flokk folk, både kaller og kjerringer og noen som var mindre - det måtte vel være ungene.

     Alle hadde de røde luer på hodet. De tok veien rett mot døra, som åpna seg så hele følget tassa ut. Døra lukket seg, og alt ble stille til kona hørte noen rare lyder utenfor. Hun hørte tydelig en hest som ble spent for, og at mange ting ble løfta på sleden før de dro av gårde.

     Hun kunne høre en svak dombjølleklang og lyden av hestehover som ble svakere og svakere. Til slutt hørte hun bare vinden, og nå var uhygga borte.

     De rare lydene i kjelleren hørte hun ikke mer til verken den natta eller seinere.